Mitt første halvmaraton.

Ei venninne ble i våres utfordret til å løpe Oslo halvmaraton, hun tok utfordringen, å har i sommer trent ganske greit til det.
Vi har tatt en del løpeturer sammens, ofte de som har blitt på 10k +

Jeg har jo snakket litt om at kanskje jeg også skulle melde meg på, men da fristen for å melde seg på via nettet gikk ut søndag uken før så så det ikke ut til at det skulle bli noe av.

Torsdagen kom jeg i kontakt med ei som ikke skulle løpe allikevel, å lørdag dro jeg inn til Oslo med ny innkjøpte asfalt sko i bagen.

Herre gud for noen nerver jeg hadde, dette hadde jeg jo over hodet ikke trent til. Hadde trent for xrun jeg, for å kunne gjennomføre 2 runder som individuell. Ikke et halv maraton, ikke et halv maraton på asfalt.
Dama jeg hadde overtatt plassen til hadde også start i pulje 3, dvs de som skal prøve å løpe på 1.45 ish. Jeg hadde et håp om 2.15, å så virkelig ikke fram til å være hun lille treige som alle løp forbi, jeg var også redd for å bli revet med av tempoet, å starte for hardt.

Etter å ha ventet, ventet og ventet på at det skulle nærme seg start har jeg endelig funnet min plass i pulje 3, å flaks som jeg har overhører jeg noen ved siden av meg som snakke om å hoppe en pulje fram, så jeg spør de om det virkelig er slik at jeg kan starte akkurat i hvilken pulje jeg vil, uansett hvilken jeg er "påmeldt" i . Det var bare å starte hvor jeg ville, da forlot jeg dem i pulje 3, å vandret helt ned til pulje 7, hold man følge med tid løperne der er man inne på 2.30, tenkte det var bedre å løpe seg fram enn å bli løpt forbi hele tiden.

Å så er vi i gang, etter 5 km merker jeg at asfalt er virkelig hardt for beina mine å at dette vil straffe seg i morgen, 2.30 ballongen er løp forbi for lengst.

10 km føles bra, men har ikke funnet 2.15 løperne ennå å ligger stabilt i sone 4 så tørr ikke presse på.

Fra 18 km blir det et lite helvete, pusten er grei nok, men beina, beina mine hater meg, jeg har nok en stil som ikke ligner grisen, å et ansikttrykk som skriker smerte. Å jeg bestemte meg for at jeg aldri noen sinne skulle løpe et fult maraton.

Tiden ble 2.19 å jeg er veldig veldig fornøyd med den tiden, dette hadde jeg ikke trent for.

Oslo Maraton var et helt fantastisk løp, kjempe morsomt med topp stemning.  Så blir nok et halvmaraton på meg i Oslo neste år også.

Listen for løp jeg har lyst til å delta på neste år begynner å bli lang.

- Råskinnet
- Fjellbukken (10k distansen på fjellmaraton)
- X-run Eidsvoll og Oslo
- Åneskøl opp
- København eller Stockholm maraton (21 km distansen)
- Viking Race 21km
- Toughest oslo

Hadde vært veldig morsomt å fått til x-run i Bergen også, men om det må jeg droppe om jeg skal delta på et halvmaraton i København eller Stockholm

prosjekt kaoskontroll

Jeg rydder ikke, jeg bare flytter på rotet. Fra det ene rommet, til det andre. Det er en evig ond sirkel som jeg aldri vinner. Det er utmattende og det er frustrerende.
Jeg føler meg til tider fanget i mitt eget hus.
Siden kjæresten min flyttet inn, har han vært klar på en ting, jeg har for mange ting. Å at jeg er
Frk.Halvveis (selv mener jeg at jeg er frk.Kanikkesitteiro), at jeg starter på noe, å underveis så oppdager jeg noe annet som trengs å gjøres å lar meg avlede å ender opp med å gjøre noe helt annet enn det jeg skulle.

Siden han flyttet inn har jeg kastet og gitt bort flere billass med ting og tang. Jeg har også fått kjøpt inn en god del oppbevaringmøbler, prosjekt kaoskontroll er i fullgang, men det er fremdeles en lang vei igjen.

Det er ikke bare i huset det er kaos, det er også i hodet mitt. En gang i tiden var jeg strukturert. Jeg viste hva jeg måtte gjøre, å gjorde det. Jeg fikk ting gjort. På et tidspunkt ble det litt for mye, jeg var hun som aldri sa nei, alltid sa ja, og om noen ikke meldte seg så gjorde jeg det. Jeg kunne sikkert gjøre det, ikke noe problem.
Så jeg sluttet.
Å nå i stedet for å være hun som har kontroll, gikk jeg over til å være hun man små ler av men også irriterer seg over fordi det ble glemt eller ikke gjort. Å det er hun jeg er nå.
En periode var det en lettelse, det var godt å ha det slik, at ingen forventet noe av meg.

Nå er kampen hard for å finne en mellomting, en mellom ting mellom å ta på seg for mye og det å bare la ting surre å gå.

Jeg vil ha struktur igjen.

x-run oslo 2015

Så var årets store mål gjennomført. X-run i Oslo, 2 runder, individuell.
Tiden ble 1:55:03
Å jeg er veldig fornøyd.

Siste uken før konkurransen gikk over hode ikke som planlagt. Jeg hadde feber lørdag og søndag, å var fremdeles rimelig snørrete før start. På toppen av det hadde jeg problemer med magen på onsdag og torsdag.
Så på fredagen var jeg nervøs, siste løpetur en uke før hadde ikke vært god. Kroppen hadde vært tung, og leggene var tunge og kranglete. Dessuten var jeg veldig nervøs for det nye hinderet, ville lille meg på under 160 ha en sjans mot det nye hinderet?

Jeg bestemte meg for å sove med pulsbelte, om hvilepulsen var lavere nå enn sist jeg målte kunne jeg ta det til meg. Var den ikke det kunne jeg avskrive det med at jeg var så spent at jeg sikkert ikke greide å slappe sikkerlig av i søvne en gang (ikke sikker på om det er slik det funker, men det jeg skulle innbille meg selv i alle fall)

Pulsen ble rekord lav 45 slag på det laveste. Så min lørdag startet meget godt. Kroppen føltes lett og god.

Før start var jeg nervøs men klar. Jeg startet opp i en pulje der resten var menn. Noe jeg nesten syns var litt urettferdig, for jeg ble jo alene med en gang. Pooff så var de borte. Starten var tung, det var å gå en runde med kettelbell. Jeg har ikke trent styrke skikkelig siden i vinter. Jeg surret litt når jeg skulle videre inn i skogen. Hørte jo at han sa over bruen å rett inn i skogen, men siden jeg løp feil sist ble jeg veldig opptatt av merkingen, å så litt merking litt lengre borte å endte med å løpe over bruen, tilbake over stokken feil vei å så opp inn i skogen. Hold på å dø litt over den bratte bakken, første over hinder gikk bra, å jeg greide også å komme meg over hinderet jeg fryktet.

Nedover trodde jeg helt sikkert at jeg hadde løpt feil igjen da jeg plutselig sto ved en virkelig bratt bakke, gikk litt opp, neida stemte dette så da bar det ned igjen. På stadion holdt jeg nesten på å løpe rett fordi steinene som skulle løftes, nok en gang hadde jeg et ønske om å være sterkere, men kom meg greit rundt.

Tulla litt med stokken også, så har nå notert meg at det holder ikke bare å tro man vet hva man skal, men faktisk prøve å høre hva funksjonærene sier. Hadde jeg gjort dette ved start og her så ville litt vært spart. Men slik er det med masse adrenalin i kroppen

Hadde som mål å ikke løpe feil, å løpe 2. runde kjappere enn 1. Så brukte litt tid på å sørge for å løpe riktig første runde, å så løpe på litt andre runde.

Dette klarte jeg.

Nå er det bare å glede seg til neste års konkurranser, satser på å delta på alle 3 til neste år.

Nå har jeg deltatt både på lag og som individuell, det er morsommere meg lag, men mestringsfølelsen av å klare det alene er også fantastisk, men savnet veldig det sosiale med å løpe med lag. Møtte på noen individuelle som løpe som lag, var nesten så jeg slang meg på med de, for hun ene var så positiv å virkelig oppmuntrende og god, akkurat som hun ene jeg pleier å være på lag med.

Egoistisk og bortkastet tid å trene

Leste igjennom noen kommentarer under en artikkel i dag.
For meg handlet artikkelen i bunn og grunn om at vi ikke skal bry oss med om andre er tykke eller tynne, å heller være glad i oss selv.
Tekst forfatteren beskrev seg selv som tykk.
Dette førte selvfølgelig til at tynne anklaget henne å samfunnet for å hylle feitekropper, mens de som har litt mer å bære på syns det var greit å kritisere beinrangler.

Det er svært sjeldent jeg skriver eller svarer på kommentarer siden det florerer av netttroll.

Men i dag var et ei som skrev at:
Trening for treningens skyld er bortkastet tid og egoistisk. At man burde heller få det inn i hverdagen med å f.eks gå trapper.

Å da greide jeg faktisk ikke å sitte på fingrene mine.

Hvorfor skal trening være en mer egoistisk og bortkastet ting å bruke tiden sin på enn, f.eks lesing, strikking, søm, skravling med venner, origami, shopping osv
Er alle hobbyer bortkastet tid?
For jeg synes virkelig ikke at egen tid som gir en glede er bortkastet eller egoistisk, enten det er å løpe en tur i skogen, eller å brette papirfigurer eller se en god film.

Jeg trener alene å jeg trener med venner. For meg er trening en kjempe sosial greie som gir meg utrolig masse glede. Jenteturer tar jeg i forbindelse med konkurranser som x-run og aim challange, disse turene gleder vi oss masse til å før vi drar, stor koser oss når vi er på de, å ser tilbake på dem som noe fantastisk.
Barna mine gleder seg til å dra på sine treninger, å det gleder meg.

Trening er også godt for den mentale helsen.
Jeg ble mobbet på store deler av grunnskolen og litt på vgs. Dette gjorde meg veldig sjenert og usikker.
Da jeg startet å trene måtte jeg manne meg opp for å reise bort dit, jeg trente alene i salen, eller på grupper med venner. Så kom det en dag jeg ville prøve meg på en time jeg ikke fikk noen til å bli med på, styrke i sirkel. Jeg meldte meg på, å hadde vondt i magen fordi jeg gruet meg sånn, hadde bare lyst til å gå ut når folk startet å møte opp til timen. Men ville jo fått oppmerksomhet om jeg gikk, så turte ikke det heller. Jeg overlevde den timen.
Etter 6 mnd med trening fant jeg ut at jeg skulle tørre å være klovn med barna hele dagen på jobb om jeg ønsket, å ikke bare på basen. Å jeg merket at folk likte meg bedre når jeg turte å være meg selv.
I fjor deltok jeg på x-run i Bergen, å når de skulle gå igjennom hindrene på stadion, så spør plutselig Eirik over høyttaleren om en fra -teamet, en av mine lagvenninner og jeg kan demonstrere. Det var ikke noe problem. Så på 2 år gikk jeg fra å være ei som helst ikke ville bli sett til å helt fint kunne tørre å bli sett av alle.

 Det hører det med at Eirik kjenner meg bare som ei livsglad jente som gjerne tar en utfordring å ikke har noen problemer med å bli sett.
Hun sjenerte, usikre har han aldri møtt.

mens svetten renner og leggene skriker

Åneskøl opp, 500 høydemeter fordelt på 4.3 km "tøffeste motbakkeløpet på Østlandet"

Jeg scrollet nedover på facebook en tidlig lørdags morgen å jaggu var det ikke et løp i feiring dagen etter, det passet jo bra, for vi skulle jo til toten for å besøke brodern på lørdags formiddagen å til feiring på søndagsettermiddagen.

Fin treningsøkt... tenkte jeg å meldte meg på.

På vei til registreringen fikk jeg noen tanker om at dette var jo kanskje ikke det lureste jeg hadde gjort. Men registrer meg, å startskuddet går som det skal å jeg holder følge med resten av gjengen i trimgruppa. Å jogger fra noen i første oppoverbakken, blir tatt litt igjen i neste, å i tredje, virkelig harde bakke så vil ikke leggene mine mer. Jeg prøver for harde livet å ikke gi meg, men leggene skriker av stikkende smerte å jeg må stoppe å massere dem litt. Jeg sliter veldig med leggene mine, vet ikke helt hva det er. Men noen ganger så er de veldig vonde de 2-5 første km jeg løper.
Å så går det over å er bra resten. Er nok mulig at det er manglene oppvarming som er problemet, men melkesyre skal jo ikke være vondt?!

Iallefall, her blir jeg jo nå tatt igjen av så å si alle. Får leggene sånn nesten med på laget å gå så fort jeg makter opp over å får til ettervert tatt igjen en gruppe som jeg henger meg på. Noen ganger henger jeg på, andre ganger er jeg haren, men vi kommer oss i iallefall til toppen.

Herre gud for et slitsomt løp, mye av det var helt jævlig å jeg hadde virkelig ikke peiling på hva jeg begav meg ut på. Men allikevel så fantastisk å herlig følelse det var å komme til toppen. Snakk om mestrings følelse.

Tiden, nei den var ikke mye å skryte av nesten 55 min, til sammen ligning brukte svogern til samboern min rett under 30 min. Ned igjen gikk det fortere da, kom meg ned på  ca 26 minutter.
Å det er ca det samme som motbakkerekorden til beste dame, det er 26.40

xrun eidsvoll 2015

Jeg følte jeg startet dagen bra, altfor tidlig men bra. Hjertet banket hardt når jeg skulle sove, å jaggu var jeg ikke lys våken 04.00

Vel framme på stadion følte jeg hadde gjort alt jeg kunne gjøre, sørget for at kroppen både skulle ha næring nok til å gjennomføre løpet. Jeg hadde gått løypa dagen før. Å selv om formen var sånn på halv tolv hadde jeg virkelig troen.

Jeg merket raskt at jeg hadde ikke varmet bra nok opp, så starten ble brutalt tung, men klarte å holde greit følge med de andre i min pulje. Iallefall et stykke.
Tau klatringen gikk fort å greit så jeg kom meg forbi ei. Å klarte å holde meg foran i oppover bakken. Tenkte på hvor tung det var, å øynene var klistret til bakken, om å gjøre å holde seg på beina.
Tar blikket opp, hey, hvor er båndene... hvor er båndene som merker løypa? Ser ingen foran meg, er det noen bak meg, nei. Pokker jeg har løpt feil, nei nei nei nei, løpt i egne tanker å misset et eller annet. Å snur, men der kommer det noe, jaja da er det riktig da. Jeg får fortsette litt til, jeg har en dårlig følelse i magen.
Men vent se der, der er et merke. Å jeg beiner ned bakken, å der kommer det plutselig ei dame i full fart ut av skogen, hun sier at vi har misset vannhindre å løper videre.
Jeg snur å løper tilbake, det gjør hun ene bak meg også. Bakken opp føltes uendelig lang. Å jeg blir oppgitt over meg selv når jeg ser et flere meter lang bånd jeg ikke har sett fordi jeg har sett for mye i bakken.

Jeg tok meg nok sammen til å "kose meg" med resten av løpet. Kunne presset meg litt til enkelte steder. Men jeg gav meg ikke, å greide å motivere meg selv når det fristet mest å gå.

Jeg klarte også alle hindrene, selv om det skal sies at jeg var sliten og motløs når jeg kom til stadion. Men heldigvis hadde fantastiske mennesker dukket opp for å heie litt. Å det hjalp så utrolig mye på.

Tiden ente på 1.10 ca i følge pulsklokken min. Jeg hadde som mål å klare det på ca 45 minutter. Nå var løypa litt lengre enn tenkt så ville vært veldig fornøyd med 50-55 også. Mistet mellom 5-10 min på å løpe feil. Å kunne løpt fortere resten. Så det kunne ha gått.

Jeg er en erfaring rikere. å løpa var helt fantastisk. Nydelig natur og utfordrende terreng og morsomme hindre. Gleder meg masse til neste løp, å følte jeg lærte mye under dette løpet. For meg var jo dette litt generalprøven til løpet i Oslo hvor jeg skal løpe 2 runder alene.

Å plasseringen? 8 plass, i mål ca 8 minutter bak Cathrine Larsåsen
Så må jo si meg fornøyd da.

Så dette må jeg huske på neste gang
- varm skikkelig opp
- ikke lim blikket i bakken
- snu om jeg tror jeg har løpt feil
- gi litt mer der jeg kan

havregrøt til frokost, mandag til fredag

Kakegrøt

Havregrøt er en kjapp, god og næringsrik frokost som 4 av 5 her i huset liker.

Noen har det for seg at havregrøt 5 av ukens dager er kjedelig.

Hadde vi spist havregrøt med sukker, kanel og smør 5 dager i uken, skulle jeg vært enig i at det ville vært kjedelig.

Vår grunn oppskrift 1 porsjon:
2.5 dl melk
1 dl havregryn
2 ss havrekli
litt salt

Ønsker man litt mer proteiner i frokosten sin, kan man røre inn en eggehvite per porsjon med en gang grøten er ferdig kokt.

Så kommer variasjonene inn i bildet, 1.5 dl av vannet blir ofte byttet ut med melk eller eple juice.

Litt kardemomme og/eller kanel er også godt å ha i grøten mens den koker opp.

En av mine favoritter er å kutte opp et halv eple per porsjon å koke det i grøten 2-4 minutter.
Rosiner og aprikoser er også godt å la koke i grøten.

Minstemann sin favoritt er å mose en banan i skåla å så blande det med grøten, helst med varme blåbær på toppen.


Andre toppinger :
Blå eller røde druer
Solsikkefrø
Linfrø
Bær
Fryste bær som har blitt oppkokt i en kasserolle eller tint i mikronen.
Syltetøy
yoghurt ( f.eks gresk)
cottage cheese (gjerne med smak)
kesam m/smak
fruktsalat (uten sitrusfrukter etter min smak)
Sur melk med eller uten smak

Grove eltefrierundstykker

Ingenting er som nybakte rundstykker til frokost, å enklere enn eltefritt blir det ikke (om man skal bake de selv). Det er mange forskjellige varianter ute å flyr. Dette er min variant for helgene barna er hjemme.

Grove eltefrie rundstykker
25g  havrekli
75g  havregryn
60g havremel
15g  linfrø
200g  sammalt rug, fin
150g  sammalt hvete, fin
80g  siktet hvetemel
0.5ts tørrgjær
0.5 ts salt

6.5 dl  romtemperert vann/melk

Bland alt i en bolle å la stå over natten.

Fordel deigen i et muffinsbrett. 

Sett inn i midterste rille i ovnen å sett ovnen på 200 grader å stek i 30 min.

Jeg er klar

x-run er et terrenghinderløp
Dette blir mitt 3. år på rad jeg deltar, å jeg er hektet.


Første året deltok jeg i Oslo, på et mix lag. Det var tungt, det var fryktelig tungt. Men jeg kom meg igjennom. Jeg var veldig i tvil på om jeg skulle delta. Jeg hadde sagt til lagkameratene mine at de kunne godt finne en annen, at jeg hadde lyst til å delta, men viste ikke om jeg hadde det i meg å gjennomføre. Kroppen var sliten.

Uka før hadde jeg deltatt på AIM Challenge Hemsedal, å det tok på for jeg var alt sliten. Jeg var inne i en hard periode i livet, jeg var nylig separert. Å selv om det var riktig, så var det tøft. Alene med 3 barn, alene om huset, ansvar for alt alene.

Men selv om det tok alt jeg hadde, selv om jeg var så sliten at jeg omtrent måtte spy, at jeg gikk mer enn jeg jogget og løp så fant jeg en enorm mestrings glede med å fullføre. Å jeg bestemte meg da for at jeg skulle delta året etter også.


Å i fjor så deltok jeg på alle tre løpene, Bergen dame lag 7. plass, Eidsvoll damelag 5. plass .. i Oslo husker jeg ikke plasseringen men det var nærme sisteplass.

 I stedet for å trene, tok jeg heller opp en gammel vane, jeg startet å røyke igjen.
Ikke bare fest røyket jeg, men røyket fast fram til 4 uker før løpet i Oslo.

Det var et år med trening ned i vasken.
Å jeg sviktet laget mitt totalt.


I år skal jeg delta på Eidsvoll og i Oslo. Alene, solo. På Eidsvoll har jeg meldt meg på en runde, i Oslo to runder.

Jeg er spent, fryktelig spent. Kondisen er tilnærmet lik det den var i fjor på denne tiden, beina er bedre.
Ikke riktig så sterk som i fjor, men allikevel nok styrke til at jeg kommer meg over hindrene på egenhånd.

Jeg er klar.

Så er spørsmålet, hva for noe nytt har de funnet på i år.