Egoistisk og bortkastet tid å trene

Leste igjennom noen kommentarer under en artikkel i dag.
For meg handlet artikkelen i bunn og grunn om at vi ikke skal bry oss med om andre er tykke eller tynne, å heller være glad i oss selv.
Tekst forfatteren beskrev seg selv som tykk.
Dette førte selvfølgelig til at tynne anklaget henne å samfunnet for å hylle feitekropper, mens de som har litt mer å bære på syns det var greit å kritisere beinrangler.

Det er svært sjeldent jeg skriver eller svarer på kommentarer siden det florerer av netttroll.

Men i dag var et ei som skrev at:
Trening for treningens skyld er bortkastet tid og egoistisk. At man burde heller få det inn i hverdagen med å f.eks gå trapper.

Å da greide jeg faktisk ikke å sitte på fingrene mine.

Hvorfor skal trening være en mer egoistisk og bortkastet ting å bruke tiden sin på enn, f.eks lesing, strikking, søm, skravling med venner, origami, shopping osv
Er alle hobbyer bortkastet tid?
For jeg synes virkelig ikke at egen tid som gir en glede er bortkastet eller egoistisk, enten det er å løpe en tur i skogen, eller å brette papirfigurer eller se en god film.

Jeg trener alene å jeg trener med venner. For meg er trening en kjempe sosial greie som gir meg utrolig masse glede. Jenteturer tar jeg i forbindelse med konkurranser som x-run og aim challange, disse turene gleder vi oss masse til å før vi drar, stor koser oss når vi er på de, å ser tilbake på dem som noe fantastisk.
Barna mine gleder seg til å dra på sine treninger, å det gleder meg.

Trening er også godt for den mentale helsen.
Jeg ble mobbet på store deler av grunnskolen og litt på vgs. Dette gjorde meg veldig sjenert og usikker.
Da jeg startet å trene måtte jeg manne meg opp for å reise bort dit, jeg trente alene i salen, eller på grupper med venner. Så kom det en dag jeg ville prøve meg på en time jeg ikke fikk noen til å bli med på, styrke i sirkel. Jeg meldte meg på, å hadde vondt i magen fordi jeg gruet meg sånn, hadde bare lyst til å gå ut når folk startet å møte opp til timen. Men ville jo fått oppmerksomhet om jeg gikk, så turte ikke det heller. Jeg overlevde den timen.
Etter 6 mnd med trening fant jeg ut at jeg skulle tørre å være klovn med barna hele dagen på jobb om jeg ønsket, å ikke bare på basen. Å jeg merket at folk likte meg bedre når jeg turte å være meg selv.
I fjor deltok jeg på x-run i Bergen, å når de skulle gå igjennom hindrene på stadion, så spør plutselig Eirik over høyttaleren om en fra -teamet, en av mine lagvenninner og jeg kan demonstrere. Det var ikke noe problem. Så på 2 år gikk jeg fra å være ei som helst ikke ville bli sett til å helt fint kunne tørre å bli sett av alle.

 Det hører det med at Eirik kjenner meg bare som ei livsglad jente som gjerne tar en utfordring å ikke har noen problemer med å bli sett.
Hun sjenerte, usikre har han aldri møtt.