x-run oslo 2015

Så var årets store mål gjennomført. X-run i Oslo, 2 runder, individuell.
Tiden ble 1:55:03
Å jeg er veldig fornøyd.

Siste uken før konkurransen gikk over hode ikke som planlagt. Jeg hadde feber lørdag og søndag, å var fremdeles rimelig snørrete før start. På toppen av det hadde jeg problemer med magen på onsdag og torsdag.
Så på fredagen var jeg nervøs, siste løpetur en uke før hadde ikke vært god. Kroppen hadde vært tung, og leggene var tunge og kranglete. Dessuten var jeg veldig nervøs for det nye hinderet, ville lille meg på under 160 ha en sjans mot det nye hinderet?

Jeg bestemte meg for å sove med pulsbelte, om hvilepulsen var lavere nå enn sist jeg målte kunne jeg ta det til meg. Var den ikke det kunne jeg avskrive det med at jeg var så spent at jeg sikkert ikke greide å slappe sikkerlig av i søvne en gang (ikke sikker på om det er slik det funker, men det jeg skulle innbille meg selv i alle fall)

Pulsen ble rekord lav 45 slag på det laveste. Så min lørdag startet meget godt. Kroppen føltes lett og god.

Før start var jeg nervøs men klar. Jeg startet opp i en pulje der resten var menn. Noe jeg nesten syns var litt urettferdig, for jeg ble jo alene med en gang. Pooff så var de borte. Starten var tung, det var å gå en runde med kettelbell. Jeg har ikke trent styrke skikkelig siden i vinter. Jeg surret litt når jeg skulle videre inn i skogen. Hørte jo at han sa over bruen å rett inn i skogen, men siden jeg løp feil sist ble jeg veldig opptatt av merkingen, å så litt merking litt lengre borte å endte med å løpe over bruen, tilbake over stokken feil vei å så opp inn i skogen. Hold på å dø litt over den bratte bakken, første over hinder gikk bra, å jeg greide også å komme meg over hinderet jeg fryktet.

Nedover trodde jeg helt sikkert at jeg hadde løpt feil igjen da jeg plutselig sto ved en virkelig bratt bakke, gikk litt opp, neida stemte dette så da bar det ned igjen. På stadion holdt jeg nesten på å løpe rett fordi steinene som skulle løftes, nok en gang hadde jeg et ønske om å være sterkere, men kom meg greit rundt.

Tulla litt med stokken også, så har nå notert meg at det holder ikke bare å tro man vet hva man skal, men faktisk prøve å høre hva funksjonærene sier. Hadde jeg gjort dette ved start og her så ville litt vært spart. Men slik er det med masse adrenalin i kroppen

Hadde som mål å ikke løpe feil, å løpe 2. runde kjappere enn 1. Så brukte litt tid på å sørge for å løpe riktig første runde, å så løpe på litt andre runde.

Dette klarte jeg.

Nå er det bare å glede seg til neste års konkurranser, satser på å delta på alle 3 til neste år.

Nå har jeg deltatt både på lag og som individuell, det er morsommere meg lag, men mestringsfølelsen av å klare det alene er også fantastisk, men savnet veldig det sosiale med å løpe med lag. Møtte på noen individuelle som løpe som lag, var nesten så jeg slang meg på med de, for hun ene var så positiv å virkelig oppmuntrende og god, akkurat som hun ene jeg pleier å være på lag med.

Egoistisk og bortkastet tid å trene

Leste igjennom noen kommentarer under en artikkel i dag.
For meg handlet artikkelen i bunn og grunn om at vi ikke skal bry oss med om andre er tykke eller tynne, å heller være glad i oss selv.
Tekst forfatteren beskrev seg selv som tykk.
Dette førte selvfølgelig til at tynne anklaget henne å samfunnet for å hylle feitekropper, mens de som har litt mer å bære på syns det var greit å kritisere beinrangler.

Det er svært sjeldent jeg skriver eller svarer på kommentarer siden det florerer av netttroll.

Men i dag var et ei som skrev at:
Trening for treningens skyld er bortkastet tid og egoistisk. At man burde heller få det inn i hverdagen med å f.eks gå trapper.

Å da greide jeg faktisk ikke å sitte på fingrene mine.

Hvorfor skal trening være en mer egoistisk og bortkastet ting å bruke tiden sin på enn, f.eks lesing, strikking, søm, skravling med venner, origami, shopping osv
Er alle hobbyer bortkastet tid?
For jeg synes virkelig ikke at egen tid som gir en glede er bortkastet eller egoistisk, enten det er å løpe en tur i skogen, eller å brette papirfigurer eller se en god film.

Jeg trener alene å jeg trener med venner. For meg er trening en kjempe sosial greie som gir meg utrolig masse glede. Jenteturer tar jeg i forbindelse med konkurranser som x-run og aim challange, disse turene gleder vi oss masse til å før vi drar, stor koser oss når vi er på de, å ser tilbake på dem som noe fantastisk.
Barna mine gleder seg til å dra på sine treninger, å det gleder meg.

Trening er også godt for den mentale helsen.
Jeg ble mobbet på store deler av grunnskolen og litt på vgs. Dette gjorde meg veldig sjenert og usikker.
Da jeg startet å trene måtte jeg manne meg opp for å reise bort dit, jeg trente alene i salen, eller på grupper med venner. Så kom det en dag jeg ville prøve meg på en time jeg ikke fikk noen til å bli med på, styrke i sirkel. Jeg meldte meg på, å hadde vondt i magen fordi jeg gruet meg sånn, hadde bare lyst til å gå ut når folk startet å møte opp til timen. Men ville jo fått oppmerksomhet om jeg gikk, så turte ikke det heller. Jeg overlevde den timen.
Etter 6 mnd med trening fant jeg ut at jeg skulle tørre å være klovn med barna hele dagen på jobb om jeg ønsket, å ikke bare på basen. Å jeg merket at folk likte meg bedre når jeg turte å være meg selv.
I fjor deltok jeg på x-run i Bergen, å når de skulle gå igjennom hindrene på stadion, så spør plutselig Eirik over høyttaleren om en fra -teamet, en av mine lagvenninner og jeg kan demonstrere. Det var ikke noe problem. Så på 2 år gikk jeg fra å være ei som helst ikke ville bli sett til å helt fint kunne tørre å bli sett av alle.

 Det hører det med at Eirik kjenner meg bare som ei livsglad jente som gjerne tar en utfordring å ikke har noen problemer med å bli sett.
Hun sjenerte, usikre har han aldri møtt.