Mitt første halvmaraton.

Ei venninne ble i våres utfordret til å løpe Oslo halvmaraton, hun tok utfordringen, å har i sommer trent ganske greit til det.
Vi har tatt en del løpeturer sammens, ofte de som har blitt på 10k +

Jeg har jo snakket litt om at kanskje jeg også skulle melde meg på, men da fristen for å melde seg på via nettet gikk ut søndag uken før så så det ikke ut til at det skulle bli noe av.

Torsdagen kom jeg i kontakt med ei som ikke skulle løpe allikevel, å lørdag dro jeg inn til Oslo med ny innkjøpte asfalt sko i bagen.

Herre gud for noen nerver jeg hadde, dette hadde jeg jo over hodet ikke trent til. Hadde trent for xrun jeg, for å kunne gjennomføre 2 runder som individuell. Ikke et halv maraton, ikke et halv maraton på asfalt.
Dama jeg hadde overtatt plassen til hadde også start i pulje 3, dvs de som skal prøve å løpe på 1.45 ish. Jeg hadde et håp om 2.15, å så virkelig ikke fram til å være hun lille treige som alle løp forbi, jeg var også redd for å bli revet med av tempoet, å starte for hardt.

Etter å ha ventet, ventet og ventet på at det skulle nærme seg start har jeg endelig funnet min plass i pulje 3, å flaks som jeg har overhører jeg noen ved siden av meg som snakke om å hoppe en pulje fram, så jeg spør de om det virkelig er slik at jeg kan starte akkurat i hvilken pulje jeg vil, uansett hvilken jeg er "påmeldt" i . Det var bare å starte hvor jeg ville, da forlot jeg dem i pulje 3, å vandret helt ned til pulje 7, hold man følge med tid løperne der er man inne på 2.30, tenkte det var bedre å løpe seg fram enn å bli løpt forbi hele tiden.

Å så er vi i gang, etter 5 km merker jeg at asfalt er virkelig hardt for beina mine å at dette vil straffe seg i morgen, 2.30 ballongen er løp forbi for lengst.

10 km føles bra, men har ikke funnet 2.15 løperne ennå å ligger stabilt i sone 4 så tørr ikke presse på.

Fra 18 km blir det et lite helvete, pusten er grei nok, men beina, beina mine hater meg, jeg har nok en stil som ikke ligner grisen, å et ansikttrykk som skriker smerte. Å jeg bestemte meg for at jeg aldri noen sinne skulle løpe et fult maraton.

Tiden ble 2.19 å jeg er veldig veldig fornøyd med den tiden, dette hadde jeg ikke trent for.

Oslo Maraton var et helt fantastisk løp, kjempe morsomt med topp stemning.  Så blir nok et halvmaraton på meg i Oslo neste år også.

Listen for løp jeg har lyst til å delta på neste år begynner å bli lang.

- Råskinnet
- Fjellbukken (10k distansen på fjellmaraton)
- X-run Eidsvoll og Oslo
- Åneskøl opp
- København eller Stockholm maraton (21 km distansen)
- Viking Race 21km
- Toughest oslo

Hadde vært veldig morsomt å fått til x-run i Bergen også, men om det må jeg droppe om jeg skal delta på et halvmaraton i København eller Stockholm

prosjekt kaoskontroll

Jeg rydder ikke, jeg bare flytter på rotet. Fra det ene rommet, til det andre. Det er en evig ond sirkel som jeg aldri vinner. Det er utmattende og det er frustrerende.
Jeg føler meg til tider fanget i mitt eget hus.
Siden kjæresten min flyttet inn, har han vært klar på en ting, jeg har for mange ting. Å at jeg er
Frk.Halvveis (selv mener jeg at jeg er frk.Kanikkesitteiro), at jeg starter på noe, å underveis så oppdager jeg noe annet som trengs å gjøres å lar meg avlede å ender opp med å gjøre noe helt annet enn det jeg skulle.

Siden han flyttet inn har jeg kastet og gitt bort flere billass med ting og tang. Jeg har også fått kjøpt inn en god del oppbevaringmøbler, prosjekt kaoskontroll er i fullgang, men det er fremdeles en lang vei igjen.

Det er ikke bare i huset det er kaos, det er også i hodet mitt. En gang i tiden var jeg strukturert. Jeg viste hva jeg måtte gjøre, å gjorde det. Jeg fikk ting gjort. På et tidspunkt ble det litt for mye, jeg var hun som aldri sa nei, alltid sa ja, og om noen ikke meldte seg så gjorde jeg det. Jeg kunne sikkert gjøre det, ikke noe problem.
Så jeg sluttet.
Å nå i stedet for å være hun som har kontroll, gikk jeg over til å være hun man små ler av men også irriterer seg over fordi det ble glemt eller ikke gjort. Å det er hun jeg er nå.
En periode var det en lettelse, det var godt å ha det slik, at ingen forventet noe av meg.

Nå er kampen hard for å finne en mellomting, en mellom ting mellom å ta på seg for mye og det å bare la ting surre å gå.

Jeg vil ha struktur igjen.